Et bilde sier mer enn nihundreognittini ord?
Det var en typisk morgen. Jeg våknet som vanlig lenge før jeg hadde lyst. Kroppen føltes stiv, litt vanskelig å bevege rett og slett. Jeg så for meg at jeg var blitt en golem eller ent eller noe annet i den duren. Jeg tipper statuer har omtrent samme opplevelse hver gang noen spytter på dem og de prøver å flytte seg.
Det var ringeklokka som maste. Dvs mobilen, som folk flest bruker jeg mobiltelefonen til ringeklokke. I likhet med mp3-spillere ser jeg på ringeklokka som uverdig for en status som egen elektronisk duppeditt.
Det var temaet fra gode gamle zelda2 siden jeg er en aldri så liten tilhenger av gamle nintendo-melodier.
Jaja, men til slutt måtte jeg bite i det sure eplet og reise meg opp. Litt som den treige beibien libero-reklamen. I dag var tross alt dagen for eksamen i exphil. Endelig skulle jeg bli kvitt mitt aller siste såkalte tullefag. Fryden hadde ingen grenser, men det var likevel ikke med ubetinget glede jeg så frem til prøven. En anelse mer stål-kontroll hadde vært ønskelig i et sånt fag.
Jaja, så var det dusjing igjen da. Som alltid fristet tanken på å bare skippe, men redningen var tanken på å sitte fire timer og skrive i sin egen svettestank.
Frokosten var det vanlige igjen, denne gangen uten ekspressoppvask underveis. Solbærsyltetøy og bananer, en nydelig kombinasjon av syrlig og søtt.
Utafor døra stod som vanlig sykkelen låst, men klar. Og utenfor der igjen en iskald og glatt morgen. Men jeg har ikke gått av veien for sånt ennå.
Eksamen ble ikke holdt bare på NTNU, og i dag skullle jeg til Trondheim Spektrum. Noen eldre elever hadde tipsa meg om at man bare kunne følge folkestrømmen fra Samfundet for å finne det, men i dag kunne jeg visst følge den helt hjemmefra. Det var ingen ikke-elever ute i dag. Kanskje ikke rart, da det var lørdag.
Vel Fremme møtte jeg massevis av kjente og siden jeg var så tidlig ute fikk jeg plass ved siden av mange av dem. Vanligvis pleier Kristian å komme tidlig, men han var en av de siste på plass.
Etter at oppgavene var delt var alvoret over oss. Nå gjaldt det. Våre livs første universitetskarakterer skulle settes. Vi fikk tre oppgaver. Jeg hadde trodd vi skulle få seks, men svelget overraskelsen med stenansikt og smilemunn. Alle oppgavene involverte minst tre filosofer. Og jeg som nesten ikke hadde skaffet meg overblikk. Heldigvis fikk jeg øye på en brukbar trio. Det ble Descartes, Hume og Aristoteles.
- "Sammenlign Hume og Descartes syn på sjelen"
- "Skriv om Aristoteles syn på sjelen og hvorfor dette ikke passe like godt inn i et mekanistisk verdensbilde som Hume og Descartes'"
Nydelig, overlevelsen var sikret.
Etter et kvarter, en ubrukelig og en helt grei idemyldring kom en av vaktene bort og sjekket studentbeviset mitt. Det var ikke på lista hans. Dermed var det ut og gå da, Jeg skulle visst til sal C. Heldig for meg så fikk jeg pult mitt i en gjeng gardister. Vi prater jo ikke på eksamen, men det føles likevel godt å være blant venner. Det er akkurat som man skriver til dem. Og da vakta plutselig ropte høyt ut "Fredrik Ludvigsen" fikk alle vite at det var jeg som hadde kommet også. Han skulle bare ha en underskrift som han hadde glemt å få i farten når jeg byttet sal.
Så var det eksamen igjen da. Det var jo helt umulig å komme på alt det som stod i boka om noen av disse tre. Men heldigvis satt hovedlinjene, så da var det bare å fylle inn med mange intelektuelle ord og synspunkter. Etter et par timer Var det bare å føre inn. Egentlig gikk det som smurt. Men det måtte det også, for 4 timer er ganske kort tid til å skrive så mye. På den annen side er jeg glad jeg slapp å være der hele dagen.
Vel overstått bølget en mild lykkefølelse over meg. Endelig var det slutt på søvnige tulleforelesninger og mumling om utdødde fosiler som ikke viste bedre enn at joda var både flat og universets sentrum.
På veien ut var det en gammel halvvenn som smilte pent og spurte hvordan det gikk. Halvvenner er hyggelige folk du kunne vært venn med hvis det bare hadde falt seg sånn. Folk du sytes var hyggelige likevel altså. Jeg var selvfølgelig glad for å dele lettelsen over å ha fullført eksamen med noen. Men deretter var jeg rimelig glad for å bare dra hjem også. Ikke det at jeg hadde så mye å stresse for, men. På veien hjem var været mildere og sola var oppe. Dette var en god dag. Hjem igjen var det en minst like tjukk strøm av exphil-elever. Det virket nesten som alle gikk fra Trondheim Spektrum samtidig.
På veien hjem var det å gå innom butikken for å kjøpe middag. Jeg pleier ikke gjøre det hver dag, men nå var skapet tomt. Jeg tenkte jeg skulle ta med meg noen mandariner også, men til min ergrelse fikk jeg se at det var mugne mandariner i nesten annenhver kasse. Dem ville jeg ikke ha. I dag hadde jeg bestemt meg for å spise risgrøt. Jeg har ikke spist det siden jeg var hjemme I Larvik (eller kanskje Garden). Og i tilleg fant jeg en kopp. Jeg kom på at jeg ikke har noen stor kopp. Til nå hadde det alltid gått i små kopper kakao, og det er så utroooolig kjipt. Kopp - 12 kr
Så var det å sykle hjem med handlepose på styret da, i oppoverbakke. Alltid like gøy. Det er som å bære tre tallerkner med erter samtidig... maten må tåle litt juling.
Vel hjemme sjekka jeg ut nyhetene og fant ut at Mamoz søker flere hjelpere. Ypperlig, akkurat der jeg ønsker meg jobb. Så da var jeg ikke sein om å sette igang å skrive CV. Den er ikke ferdig ennå, men Martin hjelper meg, og så langt ser det innmari bra ut. Jeg ville annsatt meg for å si det sånn :-) Fete lommebok, her kommer jeg.
